Referat fra digitalt rådsmøte for Menota, Reykjavík 24. august 2020

Editio latissima

Prosjektet “Digitale breddeutgaver” ble opprettet i april 2020 innenfor rammene av Forskergruppen for middelalderfilologi. Etter flere arbeidsmøter i mai og juni 2020 ble det etter forslag fra Robert K. Paulsen gitt navnet Editio latissima. Prosjektet, som i første omgang løper til utgangen av 2020, tar sikte på å knytte sammen eksisterende ressurser av en tekst og i noen grad utvikle flere slike ressurser. Det innebærer at en tekst kan gjengis på ett eller flere nivåer (faksimilært, diplomatarisk, normalisert), og at den kan suppleres med faksimiler, oversettelser, syntaktisk og morfologisk analyse. Menota har utviklet en standard for morfologisk annotasjon; inntil videre bruker man en gammelnorsk lemmaortografi, men på sikt skal denne suppleres med en overordnet ONP-ortografi. Gjennom prosjektet Menotec foreligger det også syntaktisk annotasjon av flere gammelnorske tekster. Prosjektet Editio latissima omfatter to tekster: Gammelnorsk homiliebok i AM 619 4to bygger på Gustav Indrebøs utgave fra 1931, men er senere supplert på en rekke områder. Den har nå full morfologisk og syntaktisk annotasjon, og den har også en parallell oversettelse ved Astrid Salvesen, publisert i 1971, og gjengitt etter tillatelse fra Universitetsforlaget. Fotografiske faksimiler er stilt gratis til disposisjon av Den Arnamagnæanske Håndskriftsamling i København.

Den andre teksten er Magnus Lagabøtes Landslov, som er en “digitalt født utgave”, utviklet i samarbeid mellom Anna C. Horn i Oslo og Robert K. Paulsen i Bergen. Den bygger på det antatt beste håndskriftet av loven, Holm perg 34 4to. Den kommer til å gjengi teksten på Menotas tre fokale nivåer, den vil ha full morfologisk og syntaktisk annotasjon, og etter hvert skal det også komme en oversettelse. En kortfattet innledning vil også legges til.

En teknisk utfrordring har det vært at setningsinndelingen i oversettelsen og i den syntaktiske annotasjonen ikke alltid er overlappende. Dette er løst ved å bruke <s>-elementet for setningene i oversettelsen og et <milestone/>-element for de steder der den syntaktiske inndelingen avviker fra den førstnevnte.

OEH gav personlig uttrykk for et ønske om et nærmere samarbeid med serien Editiones Arnamagnæanæ Electronicæ, slik at man kan få en fagfellevurdert utgivelse av digitale tekster. I dag er Menota kun selvrapporterende, men det er nødvendig å finne en måte å få digitale utgaver fagfellevurdert slik at det blir en mer attraktiv publiseringskanal for utgivere. Det må også sies at alle tekster selvfølgelig ikke trenger ha full morfologisk og syntaktisk annotasjon.

Møtelederen HB åpnet deretter for en kort diskusjon til denne innledningen. Han begynte med et spørsmål om hvordan utgavene skal gjøres tilgjengelig, og om de skal de ha sine egne sider. OEH svarte at transkripsjonen bør publiseres på samme måte som andre utgaver i Menota, men det bør være en form for portal eller presentasjonsside som forklarer at dette er en utgave som gir en bredere inngang til teksten. En utfordring er å kreditere de enkelte medarbeidere bak utgivelsen. For eksempel ligger Indrebøs utgave fra 1931 til grunn for homilieboken, men den har senere vært revidert og supplert gjennom bidrag fra en lang rekke filologer. Dette forholdet er kjent fra alle ordinære trykte utgaver, men blir kanskje mer komplisert for de digitale utgaver som har vært under utvikling over mange år. For “digitalt fødte” utgaver er dette enklere. For øvrig er det ennå ikke laget noen presentasjonsside i prosjektet Editio latissima – men en pilot skal utarbeides i løpet av høsten. HB fulgte opp med å spørre om det blir en egen serie. OEH repliserte at det er for tidlig å tenke på en egen serie. Man bør også vente og se hva som skjer med EAE. I prinsippet kan utgaver i Menota gis ut i EAE, noe som kan være en god løsning for å sikre kvaltetskontroll av utgavene.

Innledning ved Alex Speed Kjeldsen

Møtelederne gav så ordet til ASK, slik at han kunne fortelle om bakgrunnen for Editiones Arnamagnæanæ Electronicæ (EAE) og hvilke utviklingsmuligheter han så for denne serien. Han delte innledningen i to: (1) Hva er EAE? (2) Hvordan kan man forestille seg et tettere samarbeid mellom EAE og Menota? Notat fra Alex Speed Kjeldsen.

Hva er EAE?. I sin historiske gjennomgang fremholdt ASK at EAE er tenkt som en digital utgaveserie som avløser for faksimilieseriene, slike som Manuscripta Nordica. Man utelukket ikke senere å kunne gi ut kritiske utgaver, men i første omgang ville fokuset være på enkelthåndskrifter. Serien skal være fagfellebedømt. Den kan omfatte alle nordiske middelaldertekster, både vest- og østnordiske. Publikasjonsformen er både rene digitale utgaver (med innledninger) samt hybride utgaver, der en del blir publisert på papir.

EAE er tenkt som et felles prosjekt mellom Island og Danmark, og serien er godkjent av Den Arnamagnæske Kommission. Det foreligger utkast til retningslinjer som spesifiserer minimumskrav for tekstgjengivelse og funksjonalitet, foruten omfanget av innledningen. Rent teknisk var den tilpasset betautgaven av de islandske originaldiplomene. I digitale utgaver må man for øvrig forvente større variasjon i innholdet enn i en trykt utgave. Mulighetene endrer seg stadig digitalt.

Det er tre planlagte bind i serien: 1. Eddadiktene i Codex Regius (en hybridutgave i trykt og digital form, hvor den første delen allerede er utgitt), 2. Marine Jespersdatter Bønnebog (under utarbeidelse) 3. Morkinskinna (også under utarbeidelse). De to sistnevnte er tenkt som rene digitale utgaver, men skal ha innledninger.

Et tettere samarbeid mellom EAE og Menota? ASK fremholdt at det er skjedd mye med Menota i de senere år og at det ikke lenger bare er et rent tekstarkiv. Mye av det som er tenkt i EAE, er allerede implementert i Menota. ASK ser noen helt klare fordeler med å gjøre bruk av Menotas infrastruktur heller enn å “finne opp hjulet på nytt”. Han har vært i kontakt med flere kolleger i fagmiljøet og har notert en positiv interesse for å bruke Menotas infrastruktur. Situasjonen er nå at det er mer begrensede IT-ressurser i København (og andre nordiske land?) enn det man synes å ha i Bergen. I Norden er det relativt få steder med IT-kompetanse på det nivået man trenger. For øvrig går utviklingen i retning av mer standardisering av utgivelsesplattformer. Av andre argumenter for et tettere samarbeid nevnte han:

- Man sikrer kontinuitet; et miljø kan rett og slett dø ut. Hvis man deler kompetanse flere steder, blir man mindre sensitiv for endringer.
- Redaksjonelt felleskap på tvers av landene er en fordel, ikke bare for de tekniske sidene, men også for de filogiske.
- De fleste utgivere (f.eks Andrea de Leeuw van Weenen) vil gjerne publisere sine utgaver i Menota, selv om de også kommer i trykt form. Velger man å bruke samme infrastruktur, blir det mye lettere å gjenbruke ressursene.
- Samarbeidet i det europeiske Clarin-nettverket (i Norge: Clarino) sikrer en løsning med lang holdbarhet.
- Et fellesnordisk samarbeid kan gi løft til utgivelse av nordiske middelaldertekster i høyere grad enn det man kan oppnå bare i Danmark og Island. Dette gjelder ikke minst de østnordiske utgivelsene i Sverige og de vestnordiske i Norge.

Avslutningsvis fremhevet ASK at det er utfordringer med å endre planene for EAE, ettersom de ikke lenger ville være et rent arnamagnæansk prosjekt. Dette må avklares med Den Arnamagnæanske Kommission. For øvrig gjelder det at de enkelte utgivelsesprosjekter må betale for en del av driften uansett hvor den ligger. Man kan ikke forvente spesifikke utviklinger uten at man kan stille opp med økonomisk støtte. Denne støtten kan tenkes som en støtte knyttet til de enkelte utgavene og den funksjonalitet som det er behov for i disse.

Diskusjon

Matthew Driscoll, som er medlem av Den Arnamagnæanske Kommission, mente at det ikke burde være et problem for kommisjonen å godkjenne en endring av EAE. Han var usikker på om man kunne lønne medarbeidere i andre land, men pekte på at dette gjør man allerede i noen grad når det gjelder sats og trykking av utgaver.

OEH nevnte en aktuell utgiftspost, nemlig kostnadene ved fagfellevurdering. Han spurte om erfaringene med dette i København og Reykjavík. Guðvarður Már Gunnlaugsson (GMG) opplyste at man i Reykjavík ikke gav noe honorar for fagfellevurdering. Tarrin Wills (TW) skjøt inn at den vurderingen man foretok, kanskje heller skulle kalles en ekspertvurdering enn en fagfellevurdering, ettersom det i alle fall ikke ville være realistisk med en “double blind peer review” i de små miljøene det her er tale om. Ved Ordbogen brukte man de andre redaktørene til intern vurdering, og når man hadde eksterne fagfeller, honorerte man dem ikke. Det kom frem at man burde skille mellom interne konsulentvurderinger i fagmiljøet og eksterne fagfellevurderinger, hvor man normalt brukte forskere ved andre institusjoner.

Beeke Stegmann spurte om forholdet mellom EAE og den norske breddeutgaven. Vil publikum først møte en hjemmeside av samme type som EAE og deretter lenking til en hjemmeside for Editio latissima, eller omvendt? Er det samme adresse eller to ulike URL-er? OEH svarte at han for sin del ikke ønsket flere serier enn høyst nødvendig. Hvis man kommer frem til en enighet om at man beholder og bruker EAE som serietittel, vil mye være vunnet. Alle i faget kjenner Editiones Arnamagnæanæ, så dette “varemerket” bør man ikke gi slipp på. Det ville neppe være noen god idé å introdusere en serie kalt Editiones Menotae eller lignende. Forutsetningen er at det som kommer ut under en slik serietittel, har tilstrekkelig høy kvalitet. Det som nettopp ble diskutert om konsulent- og fagfellevurdering kunne sammenfattes i et krav om kvalitetskontroll, mente han.

ASK sluttet seg til at man ikke burde opprette for mange serier. Men det er viktig at det som kommer ut i EAE, må følge de retningslinjer som blir satt opp. I tillegg til intern konsulentvurdering, hvor det er mulig, må det alltid være en ekstern fagfellevurdering, mente han. GMG opplyste at i Reykjavík hadde man normalt en intern redaktør, og deretter ble utgaven sendt til to eksterne fagfeller. Han mente at dette var den samme prosedyren som man hadde i København.

GMG fremholdt videre at miljøene i København og Reykjavík nok ville beholde EAE som serietittel, og at det måtte være klart hvem som var de ansvarlige utgiverne bak denne serien. Tilhørigheten til serien måtte være ved de arnamagnæanske fagmiljøene i København og Reykjavík.

HB tok opp spørsmålet om EAE skulle være en ren digital serie eller en hybrid serie, dvs. en serie hvor utgavene både kom ut i trykt og i digital form. Hvordan tenkte man om dette i Bergen? OEH svarte at de to tekstene, Homilieboken og Landsloven, i første omgang skulle legges frem i ren digital form, og at dette ville være foreløpige utgivelser, inntil man hadde avklart forholdet til EAE. Disse utgivelsene er så komplekse at de ikke kan rommes i en enkelt bok – tenk bare på hvor plasskrevende den morfologiske og syntaktiske annotasjonen vil være. Men fra den basen som foreligger for disse tekstene, kan man ta ut deler til en trykt utgave, om man vil. For eksempel kan man gi ut Landsloven i normalisert ortografi med parallell oversettelse. Eller i diplomatarisk ortografi med motstående faksimiler. HB supplerte med å opplyse at utgaven av eddadiktene i Codex Regius foreligger som et første, trykt bind med innledning (i form av tre artikler) og diplomatarisk tekst. Den elektroniske delen (som ennå ikke er publisert) gjengir teksten på tre nivåer, har en morfologisk annotasjon og tilbyr faksimiler i farger, til dels fotografert i ultrafiolett lys. Han opplyste at i dette tilfellet var den trykte utgaven fagfellevurdert, men ikke den digitale.

ASK fremholdt at dette er en fullt mulig modell, altså at en trykt utgave kan suppleres av en digital utgave, og at de to ikke trenger utelukke hverandre. En fordel med digitale utgaver er at man i disse kan lenke fra en innledning direkte til tekstutgaven; i det hele er det mange muligheter i de digitale utgavene som ikke på samme måte lar seg realisere i de trykte.

OEH minte om at digitale tidsskrifter nå er fullt anerkjente i de ulike publiseringsbasene, slike som den norske CRISTIN. Disse har gått veien før oss. Det handler om å presentere de digitale utgavene på en tillitvekkende måte og vise at de er fagfellevurderte. ASK kommenterte at tiden arbeider for oss på dette området – det er innholdet snarere enn mediet som man legger vekt på. HB la til at internasjonal anerkjennelse er viktig for våre utgivelser, og at man da må velge en publiseringsform som inngir tillit. OEH tilføyde at man nå hadde fått gjennomslag for at vitenskapelige utgaver skulle telle likt med monografier i det norske publiseringssystemet. Han påpekte også at det var en styrke for Menota at så godt som alle utgiverne aksepterte en helt åpen lisens, CC-BY-SA 4.0, for utgavene i arkivet. På den måten bidrar arkivet til forskerfellesskapet.

Rune Kyrkjebø (RK) fortalte litt om arbeidet ved Universitetsbiblioteket i Bergen. Her satser man på langtidsløsninger for drift av språk- og tekstarkiv. Det har kommet til stadig flere prosjekter og flere oppgaver, og til alt hell vokser det tekniske fagmiljøet. UiB satser på en lokal og nasjonal rolle for språkteknologi, og det ville være ønskelig om dette kunne være til nytte for EAE. Slik det er i dag, gir UB en grunnleggende teknisk støtte til Menota som innebærer at arkivet kan be om visse tjenester direkte av UBs folk. Det er et løpende driftsstøttetilbud som bare tikker og går, og som UB ser som en del av sin “samlingspleie”. UB tar kostnadene ved dette tilbudet. Men UB må skille mellom et slikt tjenestenivå og større oppgaver. Spørsmålet om kostnader må vurderes på bakgrunn av størrelsen på prosjektet, og om det for eksempel innebærer en viss ombygging av ressursene. RK er for sin del positiv til et samarbeid mellom Menota og EAE, og vil undersøke disse mulighetene nærmere ved sin institusjon. OEH la til at han var svært glad for den avtalen Menota hadde med UB. Den tekniske driften av arkivet blir dekket av UB uten ekstra kostnader for Menota. Det har vært svært lite nedetid på Menota, og når det skjer, er en av teknikerne snart på plass, også i helgene. Clarino-prosjektet har også vært til god hjelp for Menota, og det har gjort det mulig at Paul Meurer har kunnet arbeide med flere oppgaver for arkivet. I det hele tatt syntes OEH det er utrolig godt å ha en så solid aktør som UB i ryggen. En stort sikrere løsning kan man ikke få.

ASK fremholdt at det hadde vært flott å se støtten fra UB til Menota de siste årene. Han mente at hvis vi velger å la EAE dra nytte av Menotas infrastruktur, er det en forutsetning at Bergen ikke skal bære det økonomiske ansvaret alene. De enkelte utgavene må hver for seg bidra. Det er en forskjell på et tekstarkiv og en utgaveserie. Tekstarkiv er orientert mot annotasjon og søking på tvers av tekster, mens utgaver typisk fokuserer på den enkelte tekst. Det har også sitt å si at de tre planlagte utgavene i EAE har svært ulike behov. F.eks. inneholder Bønneboken mye annotasjon som krever tilpassing i Menota, og slike tilpassinger kan ikke tas alene i Bergen. Der med må hver enkelt utgave bidra.

Anne Mette Hansen uttrykte stor tillit til UB i Bergen på bakgrunn av de erfaringene man hadde med prosjektet Holbergs skrifter. Med tanke på det østnordiske skulle det sies at også Det Danske Sprog- og Litteraturselskab kunne være en aktuell medarbeider. Imidlertid synes det som om deres satsning på eldre kilder var mindre dyptgående enn det man kan oppnå gjennom et samarbeid mellom EAE og Menota. Hun mente at UB i Bergen hadde den størrelse og kapasitet som skulle til for å sikre holdbarhet over lang tid. Imidlertid er det økonomiske forhod som må avklares. Det er ikke bare Den Arnamagnæanske Kommission som har sitt å si; fagmiljøet i København er en enhet i et større institutt og har en annen organisatorisk økonomi enn man har på Island. Ordbog over det norrøne prosasprog (ONP) har dertil sin egen finansiering. Man bør derfor utforme en en beskrivelse av hvordan man tenker seg samarbeidet mellom EAE og Menota, og denne må legges frem for de overordnede organer. ASK la til at DSL la seg på en annen og mindre spesifikk standard enn den som er utviklet og dokumentert for Menota.

Forslag fra Alex Speed Kjeldsen

ASK avsluttet diskusjonen med å foreslå at det ble nedsatt en arbeidsgruppe. Man kunne tenke seg at styret i Menota, hvor hvert av de fire nordiske landene er representert, var en del av arbeidsgruppen, og videre at styret velger enda en representant fra hvert land. Det gir en gruppe på åtte personer. I tillegg hadde det vært ønskelig å ha med en teknisk representant, f.eks. Paul Meurer, som kan gi tilbakemeldinger på hvilken funksjonalitet som det er realistisk å få til.

Behandling av forslaget

HB fastslo at det var kommet et konkret forslag fra ASK, og han bad om kommentarer til dette.

GMG gav umiddelbart sin støtte til forslaget. Det samme gjorde OEH. Han sa at en arbeidsgruppe på ni personer er en nokså stor gruppe, men at man i dette tilfelle bør ha en såvidt stor bredde i representasjonen. Arbeidsgruppen bør levere en innstilling som behandles ved de respektive institusjonene. Det er viktig at prosessen oppfattes som demokratisk.

Det var ingen som tok til motmæle mot forslaget eller som kom med alternative forslag.

HB reiste spørsmålet om hvilken frist arbeidsgruppen skulle ha. Etter at flere frister ble luftet, endte møtet med å anbefale en relativt kort frist, nemlig 1. desember. På grunn av reiserestriksjonene må gruppen arbeide på Zoom.

OEH avsluttet med å si at arbeidsgruppen måtte spesifisere hvilke typer av utgaver som serien skal omfatte. Han mente at serien burde kunne inneholde både utgaver av enkelthåndskrifter og tradisjonelle kritiske utgaver (slike som i Editiones Arnamagnæanæ). Man kan også gi visse føringer på hva innledningene skal inneholde og hvilke typer av annotasjon som det er rom for. Man må bare passe seg for ikke å male seg inn i et hjørne gjennom å være for restriktiv i beskrivelsen. Det virkelig avgjørende er at utgavene fremstår som gjennomtenkte og at serien holder en høy kvalitet.

Behandling av innstillingen fra arbeidsgruppen

HB tok til slutt opp spørsmålet om hva som skal skje når arbeidsgruppen har levert sin innstilling. OEH foreslo at når arbeidsgruppen har levert sin innstilling, bør denne diskuteres i et tilsvarende organ som det herværende. Dette kan gjerne skje i begynnelsen av desember. Etter en slik gjennomgang og eventuell revisjon kan innstillingen sendes til de respektive institusjonene for videre behandling. HB noterte at alle så ut til å støtte denne fremgangsmåten.